Pstereo 2018 oppsummering
Written by esben on august 29, 2018
Pstereo 2018 er historie, og nå er bare minnene igjen. Og bildene. Til tross for et øsepøsende regnvær høster festivalen skryt og ros fra nær og fjern, både når det kommer til program, festivalområde og atmosfære. The Line of Best Fit, UKs største uavhengige nettsted dedikert til ny musikk, er ikke grådige på skryten i deres oppsummering i denne artikkelen. Vel, vi kan ikke være dårligere, så med hjelp av vår trofaste lytter Kjell Arne, prøver vi oss på en oppsummering vi også.
Torsdag
Isák
Esben: På Trondheim Calling hadde jeg nært begynt å rotere lett på hoftene i pur glede over det ungdommelige pågangsmotet, energien og den åpenbare spillegleden. Litt mer tungstartet denne ettermiddagen, men etterhvert kastet Ella Marie Hætta Isaksen skinnjakken, og da ble det fyr i teltet. Hun blir også å se på høstens Stjernekamp på NRK, tror kanskje vi har en vinner der.
Rolling Blackout Coastal Fever
Kjell Arne: Trivelig møte med et bra band som burde fortjent en bedre slot på festivalen. De druknet litt på den store scena, men var kanskje den store overraskelse på festivalen selv om jeg hadde lyttet litt til dem fra før.
Knut Martin: Enig i rar billing her. Spøken var at de hadde flydd inn fra Australia for å spille så tidlig. Dette sies med tjukk trønderdialekt; Bætre mæ flydd inn ei gruppe fra Australia for å spæll for nånn fåtalls folk i rægnvære. Men de var selvsagt i Europa allerede, og hadde det kanskje travelt med å rekke gigen i Nederland dagen etter.
Bokassa
Kjell Arne: Egentlig et band jeg burde likt, men sliter likevel. Stødig og bra, men også et godt eksempel på at artister burde holdt kjeft mellom låtene… Spesielt rogalendinger (bare så det er sagt; født og oppvokst i Stavanger selv). Radiofolk er ikke alltid like festlige på scena.
Esben: Tredje konsert med Bokassa på ett år, og for meg er dette nok et deilig gjenhør. Det er riff, det er riff, det er riff, det er tight, det er energisk og det går litt raskere unna enn på plate. Synes det nye de presenterer virker lovende.
Lil Pump
Kjell Arne: Kunne vel bare hatt seg hjem til usa og sine bitches & hoes. Da kunne budsjettet vært brukt på noe bra rap istedenfor. Totalt på tryne.
Esben: Av erfaring så vet at når det har gått tilstrekkelig lang tid uten at jeg spist, ja da blir jeg sulten. At Lil Pump ble katastrofe var jeg egentlig rimelig sikker på, så jeg tok turen på Kompis for en bedre burger og noe godt i plastkruset. Angrer ikke på det.
Robert: Mye ull, lite innhold. Med alt oppstyret og omtalen om denne bookinga var denne konserten som å åpne en pakke med fem lag gavepapir og så til slutt finne ut at det ikke er noe inni. Enten var dette ræl eller så er jeg ekstremt gammel (evt begge deler). Høydepunkt: Da han sang «Gucci Gang» og jeg prikka borti Knut Martin og sa – Hei. Dette er hitten, hvorpå han svarer – Hæ? Den her?!
Knut Martin: Gucci Gang ja. Han sto og prata med dj’en under låta. Vokalen på tape. Type. Kom fem minutter inn i gigen og jeg kommenterte at han var ganske stor for å hete Lil. Tenkte det var litt som Little John, kompisen til Robin Hood. Men det viste seg å være en annen fyr. Lite morsomt at Adresseavisen prøver å lage skandale av at han har trasha hotellrommet etter konserten, når SoMe-videoene hans tydeligvis viser at han drikker champagne og velter en kopp eller to. Ikke gidder han å spille konsert og ikke kan han å trashe hotellrom. Jeg føler meg gammel.
Sigrid
Kjell Arne: Stødig sett, men synes hun var litt friskere i fjor. Forsvant også litt på den store scena. Trivelig nok.
Esben: Ganske enig med Kjell Arne. Har opplevd henne noen ganger på klubb-scener, og der kommer hun foreløpig mer til sin rett. Synes også det blir litt mye sprik på kvaliteten i katalogen, men jeg digger fortsatt Sigrid, nå må hun bare snekre sammen noen nye hits.
Zeal & Ardor
Esben: Kanskje det bandet jeg gledet meg mest til av dem jeg ikke hadde noe spesielt forhold til. Hørte gjennom sisteplata deres noen ganger før festivalen, og så for meg at dette kunne bli bra. Og det ble det, herlig trøkk.
Kraftwerk
Kjell Arne: Ventet 30 år, eller noe slikt, for å se dem. Fikk som forventet, selv om jeg ga opp når 3D-brillene gikk i oppløsning på grunn av regnet. Ett av høydepunktene. For min egen del var det en litt slapp torsdag… Cezinando skulle jeg vel ha sett men, ikke min kopp of kaffe.
Esben: Kraftwerk var flott. Bruker ofte å smøre meg inn med moderate forventninger før ungdommens helter skal i manesjen, men dette innfridde til gangs. Kunne nok ønsket meg enda bedre utnyttelse av 3D-formatet, synes egentlig det var kulere med de gamle filmene de viste.
Robert: Andre gang jeg så dem. Første gang var på Øya i 2013. Deilig å høre at låtene fortsatt lever, videreutvikles og tøyes. Det gjør materialet deres levende. Årets definitivt beste booking, og årets beste konsert (nei de to tingene er definitivt ikke alltid sammenfallende).
Knut Martin: Håper jeg får tid til å lage minidokumentaren «Fra Kraftwerk til Kygo på seksti minutter»; Hva faen er det ungdommen hører på? Dette var så fint som det kan bli. Og det var topp å intervjue Henrik fra Rytmeklubben om hans Top Five Records dagen etter. Han kalte Kraftwerk et popband i sjangeren sin.
Fredag
Kristoffer Lo
Kjell Arne: Hørtes fett ut, men jeg kom for sent. Fikk med meg litt utenfor og på veien videre nedover.
Store P
Kjell Arne: Dyktig, men fikk bare sett et par låter. Klubbmateriale kanskje..?
Lonely Kamel
Kjell Arne: Tydeligvis lang fartstid, men jeg har ikke fått med meg dem før. Fete låter og bra riff. Dette ga mersmak. Stoner-rock er veldig hit og miss for min del. Bør sjekkes ut mer.
Sepultura
Kjell Arne: Startet litt nølende, men med regnet så tok det seg opp. Funka som faen..
Esben: Sepultura er ikke noe favoritt-band for meg, men jeg så frem til litt ordentlig vreng på et lydanlegg jeg synes Pstereo skal ha ros for. Koste meg helt til regnet sildret mellom huden og regnponchoen.
Knut Martin: Så de for første (og eneste) gang på Kalvøya i 1996. Syntes de leverte 21 år etter også, selv uten Max Cavalera. Derrick Green var dritbra. Halvveis inn i gigen kom det en gigantisk regnskur, så vi sprang under tak.
Sløtface
Kjell Arne: Hadde store forhåpninger, men jeg ble skuffet. Fikk ikke noe tyngde, vokalisten ble for snill i uttrykket selv om hun prøvde. Funker bedre på plate. Kanskje den største skuffelsen på festivalen for min del.
Esben: Enig med Kjell Arne igjen jeg. Har sett dem på to klubb-scener det siste året, og det har vært topp. Denne gangen nådde de ikke helt frem.
Gåte
Kjell Arne: Gadd ikke se dem og greit er det…
Esben: Denne så jeg frem til. Første gang jeg så Gåte var i Ilaparken på Spunk og Boblemokk-festivalen, sannsynligvis i 1998 eller 99. Det har selvsagt skjedd mye på 20 år, så det er ikke så relevant å sammenligne de to opplevelsene. Denne gang ble jeg først og fremst imponert over at tre så ekstroverte typer i front fikk den største scenen til å virke alt for liten.
Knut Martin: Dette gikk jeg dessverre glipp av.
Thulsa Doom
Kjell Arne: Artig band, har aldri helt fått med meg dem bortsett fra Thin Lizzy-låta deres (Lady Nina). Men for en gjeng og vokalist (selv om han kunne vært litt mer framme i mixen). Artig.
Thåstrøm
Kjell Arne: Hva kan man si. Fett, mektig, enormt. Gullmedalje til Thåstrøm nok en gang. Og jeg var egentlig ikke spesielt glad i sisteskiva. Høydepunktet!!!!!
Esben: Thåstrøm er enorm. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Det er noe spesielt med et knallsterkt tekstunivers som leveres med knallsterke melodier i en melankolsk innpakning. Han treffer meg rett i hjertet. Og så er det alle de låtene jeg sto og ventet på, hvor ble det av dem? Han burde spilt en time til. To timer til.
Knut Martin: Jeg har ikke hørt så mye på Thåstrøm på album, men fy faen for en fyr. Støtter de to andre her.
Lørdag
GURLS
Kjell Arne: Missa, men hørte det var bra.
Haunted Mansion
Kjell Arne: Nok en stor overraskelse. Selv om jeg hadde merket meg dem. Litt uferdig, men bra pop-musikk. Gleder meg til skiva deres.
deLillos
Kjell Arne: Nok en vi-spiller-plate, som ofte ikke funker helt. Men dette holdt i massevis selv om flowen i settet ikke var helt inne.
Esben: Er ikke så veldig glad i deLillos, og dette er heller ikke deres beste plate mener nå jeg. Tok denne som bakgrunnsmusikk mens jeg minglet litt i vinbaren. Til det formålet fungerte den utmerket.
Company Ink
Kjell Arne: Missa dette, men skjønte på andre at det var verdt å se. Neste gang.
Millencolin
Kjell Arne: Tøft og fett. Ikke mer å si om det.
Esben: Det startet bra, og jeg var helt med. Men etter en fem-seks sanger fikk jeg nok, og jeg måtte gjøre meg klar for Mogwai.
Robert: Robert (15) gleda seg veldig til denne. «Life on a plate» og «Four Monkeys» var de første CD’ene jeg hadde på brent CD i 1998, og jeg fikk som følger av dette kjapt ganske mye bedre oversikt over skatepunkband og -labler enn jeg hadde på skateboardet mitt. Og resten er historie. Jeg likte konserten godt, men mistenker at nostalgien slår tungt inn her og at dette ene og alene er Robert (15) sin mening.
Knut Martin: Enda en nostalgitripp. 20 år siden jeg så dem for første gang, de var en stor del av ungdomstiden min. Slet med lyden i starten, og det er rart å høre alle de låtene jeg ikke har kjennskap til. Det vil si de siste fem albumene. Men som Jonas Skybakmoen så fint sier i hans tidsreise til 1994, det var hyggelig å se alle vennene sine fra tidlig nittitall. Alle var helt like, med Vans-sko og cap med skateboardlogo. Forskjellen er et pålegg på ca. 15 kg og den uunnværlige allværsjakka. Gikk før det var ferdig for å stille meg helt foran på neste konsert.
Mogwai
Esben: Det var med store forventninger jeg rigget meg klar for denne konserten. I Radio Tidsmaskinens selvmedisinering for 2017 lanserte jeg Mogwai høyt oppe på listen for både årets album og årets konsert. Og hvilken konsert det ble! En time med instrumentell berg og dalbane, fra det såre og vakre til det eksplosive og øsende. Det er få, om noen, post-rockband som makter å skape en slik dynamikk. Og jeg sier deg igjen, for en herlig lyd det var i år.
Robert: Herrefred så høyt! Og herrefred så bra! 10/10 would bli hørselsskada av Mogwai again.
Knut Martin: Ikke så ofte jeg stiller meg helt foran på konsert. Men fy faen. 10/10, som Robert sier. Det er her Pstereo er best, synes jeg. De setter kvalitetsband høyt på plakaten. Det er ikke selvsagt å ha Mogwai så sent på hovedscenen på en lørdag i en liten by. Tror mange andre festivaler hadde bytta plass på Mogwai og deLillos.
Sheer Mag
Kjell Arne: Fant ikke helt pønken i bandet, men gud bedre det funka bra. Tøff rock! Og vokalisten kunne vist Sløtface-vokalisten et par triks i stemmebruk. Veldig inadvent dog…
Aurora
Kjell Arne: For et show! Hadde tenkt å bare se to låter, men ble stående til slutt. Hun har forstått konseptet. Bra trøkk. Eneste skuffelsen var at Morten Fagervik ikke dukket opp blant huldrene. Mektig pop…
Esben: Wow. Jeg digger Aurora. Her bys det virkelig inn til fest. Knallsterk pop med egenart. Dansere. Koreografi. Antrekk. Visuelle effekter. Det er selvsagt ikke noen konkurranse mellom Sigrid og Aurora, men her vises det virkelig hva et par ekstra år i bransjen kan tilføre.
Knut Martin: Konserten hennes i Nidarosdomen i fjor var en av årets konserter. Denne så jeg ikke så mye av da jeg var mer opptatt av vin og minigolf.
KlubbPstereo
Black Moon Circle
Kjell Arne: Høyt, tøft og alt for kort. Men de tok det siste av kreftene mine.
Esben: Perfekt avslutning.
Foto: Esben Kamstrup
Reader's opinions
Continue reading
