Blackhearts: reisen til Norge


Tekst: Marius Øfsti

Blackhearts-produsent Christian Falch har også fått låne tidsmaskinen vår og i slutten av podcasten under kan du høre hvor han dro på konsert og hvilket band han har satt sammen. Ja, også fikk han velge en låt da.

 

— Er det sant at solen aldri skinner i Norge?

02 BLACKHEARTS - Vegar preparing for concertEn anonym blackmetal-fan i Slovakia stilte spørsmålet som var den første spiren til dokumentarfilmen Blackhearts. I 2006 var produsent Christian Falch i gang med det som skulle bli hans andre dokumentarfilm, Into the Keep

— Jeg var fem uker på turne med Keep of Kalessin og Satyricon. Det var først da jeg forsto hvor alvorlig denne musikken ble tatt av fansen. Denne tilsynelatende vanlige slovaken hadde sikkert sittet hjemme og hørt på Immortal i hele sitt liv. Jeg fikk flere slike inntrykk fra fans og det sto i veldig sterk kontrast til det ganske ordinære livet i turnebussen.

Ti år senere hadde Falch, som beskriver seg som en moderat blackmetal fan, giftet seg med kjæresten fra Colombia. Som var, og er, en mye større fan av sjangeren og som har måtte betale for sin musikkinteresse.

— Hun ble kastet ut hjemmefra som femtenåring av sin far da han fant Mayhem-platen hennes. For slik faenskap skulle han ikke ha i hus. Verken CDen eller datteren. Så han kastet ut musikken først og datteren etterpå. Hun ble husløs på grunn av den norske musikken. Da forsto jeg at her har vi en film.

Fra Bogota til Bymarka

Blackhearts åpner i Bogota der trommeslager Vegar Larsen ikler seg liksminke før en konsert med Gorgoroth. Etter konserten kommer Héctor, vokalist i det colombianske blackmetalbandet Luciferian for å få autografen til en ekte norsk svartmetall-musiker. Minutter senere møter vi samme Vegar på ski i Bymarka utenfor Trondheim. Kjernen i filmen er nettopp dette møtet mellom mytene om norsk svartmetall og den iblant ganske ordinære virkeligheten. Héctor, iranske Sina og greske Kaiadas er alle tre blackmetal-musikere som drømmer om å besøke Norge.

— Et sånt image som blackmetal forfekter er helt umulig å leve opp til. Når personene skal tre ut i lyset og være seg selv så kan det ikke bli hundre prosent. Vi håper jo at folk synes den kleinheten er like morsom som oss, for det er en film som trenger sånne øyeblikk. Så er det ikke så godt å si hvordan man skal oppføre seg når man møter folk man har sett opp til et helt liv.

09 BLACKHEARTS - Vegar at homeEt av filmens minnerike øyeblikk finner sted på et ganske øde stykke bilvei utenfor Oslo. Her møter den iranske blackmetal musikeren Sina gitarist og vokalist i Darkthrone, Ted Skjellum alias Nocturno Culto. I en scene som først og fremst er spesiell fordi den er så ordinær må det norske idolet ydmykt innrømme at han selv kanskje ikke hadde vært villig til å risikere like mye som Sina for å drive med musikken sin.

— Vi forsto kanskje ikke hvor stor risikoen var for Sina, forteller Falch, men han forsto det godt selv. Dette var en dialog vi hadde hele tiden «Det er du som bestemmer dette», sa jeg til ham, «jeg vet ingenting om hvordan situasjonen din er». Han svarte at han hadde bestemt seg for 15 år siden, «får jeg sjansen en vakker dag så skal jeg gripe den. Uansett hva det innebærer».

Fra Iran til Inferno

I Blackhearts følger vi tre blackmetal-musikere og fans av den norske svartmetallen som reiser til landet de drømmer om. Lengst vei hadde iranske Sina.

— Det er en butikk i Oslo som heter Neseblod og de som jobber der tipset oss om Sina, forteller Falch.

Da hadde Sina i noen år spilt inn og gitt ut musikken sin anonymt på nettet.

— Via omveier fikk vi tak i epostadressen hans og sendte ham en vanlig forespørsel på epost. Jeg vet at han var i tvil lenge, men han hadde googlet meg da og tydeligvis funnet nok til å stole på meg. Han gikk med på opptak, men den gangen var det ikke snakk om å reise til Norge. Bare et intervju eller noe sånt. Da han sa ja til å bli intervjuet fikk vi jo en utfordring med å få gjort opptak i Iran. Vi hadde mange runder med den norske ambassaden og norske journalister som jeg vet har vært der. Sissel Wold var hjelpsom på mange måter, men hun sa jo «Glem det. Det er ikke vits i å søke filmtillatelser».

01 BLACKHEARTS - Sina in IranDermed ble løsningen for Falch og regissør Fredrik Horn Akselsen å finne lokale dokumentarister i Iran.

— Jeg kontaktet European Documentary Network og lurte på om de visste om noen iranere som var kule og som drev med film. Da fikk jeg en ganske lang liste med epostadresser og jeg skrev jeg til alle på den. De fleste svarte ikke. To skrev «Nei! Slett denne eposten og aldri skriv til meg igjen!» Men det var en person som svarte. Det viser seg da at vedkommende er en ganske kjent tv-personlighet i Iran. Så når politiet ser denne personen med kamera på gata i Teheran så tar de for gitt at alle tillatelser er i orden. Denne personen ville altså hjelpe meg fordi vedkommende ble så sjarmert av Sina, hans historie og vesen.

Falch hadde avtalt at opptakene skulle fraktes ut via ambassaden, men de iranske fotografene tok ikke sjansen.

— Opptakene kunne ikke sendes i vanlig post, og fordi internett overvåkes tør man heller ikke laste det opp. I siste liten tok de heller ikke sjansen på å følge den opprinnelige planen for levering, så da ble det en liten James Bond-aksjon for å få den harddisken ut av Iran. Men det lot seg gjøre.

Etter at opptakene i Iran var gjort, dukket det også opp en mulighet for at Sina selv kunne komme til Norge. Et besøk som resulterte i både spillejobb på Inferno og plateutgivelse for bandet hans, From the Vastland.

— Vi fikk satt ham i kontakt med en del nordmenn i musikkbransjen, men til syvende og sist er det musikken hans som er utslagsgivende. Det er ingen som booker et band på en festival eller gir ut en plate bare for å være kul.

Fra myter til MGP

Av de tre karakterene i filmen er det likevel Sina som er minst opptatt av mytene som følger med. For Colombianske Héctor og bandet hans Luciferian synes mytene og ikke minst liksminken å være like viktig som musikken. Når de kommer for å spille på Trondheim Metal Fest i Petter Stordalens forgylte Clarion hotell oppstår enda en interessant kontrast i møtet med Melodi Grand Prix deltagerene Keep of Kalessin.

— Det er jo det som er så rart med blackmetal. I starten var det en sjanger som representerte frihet, individet og at alt var lov. Man skulle bryte alle reglene, men etterhvert så har det jo utviklet seg til å bli den mest fundamentalistiske musikkformen. Det gjelder både i selve lyden og uniformeringen. Hva du skal tenke, hva du kan si og hvordan du skal kle deg. Det Vegar og Arnt prøver å kommunisere der, med mer eller mindre hell, er at for et band som Keep of Kalessin å opptre på MGP er å gå tilbake til den opprinnelige opprørstanken i blackmetal. Men jeg tror ikke Colombianerene er så veldig enige i det, i Colombia er blackmetal religion. Kommer du med hvit t-skjorte på konsert der kan du risikere å få juling.

Héctors oppriktige satan-dyrkelse framstår kanskje som ganske sjarmerende og ufarlig for det norske publikummet. Verre er det med filmens tredje karakter Kaiadas. Frontfigur i greske Naer Mataron og parlamentsmedlem for Gyllent daggry.

03 BLACKHEARTS - Kaiadas at Golden Dawn hq— Vi skjønner jo at vi gjorde det vanskelig for oss selv da vi tok med ham. Både etisk og ikke minst økonomisk. Det er lett å skygge unna og si at sånne folk vil vi hverken se eller høre. Men blackmetal og den inspirasjonen den musikken gir er ikke bare morsomt. Det har også mørke sider, så det var helt naturlig å ta tak i det i filmen også. Se på Varg Vikernes, for eksempel. Gå på bloggen hans, se hvor mange tusen hits han har, og hvor mange som tar inspirasjon fra ham. Det er ikke fordi han er en stor retoriker. Det er fordi han har den bakgrunnen han har, som norsk svartmetall-musiker, drapsmann og kirkebrenner. Det er ikke til å komme bort fra at det inspirerer folk til å ta steget ganske langt. Det som er eksotisk med Kaiadas i Hellas er at han har havnet i parlamentet. Bortsett fra det så, representerer han ikke noe som er særlig uvanlig i blackmetal. Her i Skandinavia blir det i miljøet sett på som noe merkelig å ha høyreekstreme holdninger, men ellers i Europa er det ikke uvanlig.

— Men Kaiadas fylte også de andre kriteriene. Han er lidenskapelig opptatt av norsk blackmetal. Han er som et leksikon. Han har hørt på blackmetalband fra Trondheim som jeg ikke har hørt om en gang. Hele livet hans er formet av kjærlighet til sjangeren. Så for oss var han en riktig karakter på veldig mange måter. Men vi hadde ikke sett for oss at han skulle bli sperret inne en tredjedel ut i opptaksperioden. Det tror jeg ikke han heller så for seg.

Kaiadas satt 18 måneder i varetekt og får fortsatt ikke lov til å forlate Athen. Sammen med andre partitopper i Gyllent daggry er han anklaget for å lede en kriminell organisasjon. Rettsaken pågår fortsatt og Kaiadas risikerer 20 års fengsel.

Blackpacking i Bergen

Med Kaiadas i fengsel reiser resten av bandet hans likevel til Bergen for å delta på Blastfest. For bandet er det stort å dra på busstur for å se på gjenoppbygde Fantoft stavkirke, som ble brent i 1992, og å ta tusenvis av bilder av seg selv i norsk natur.

— Det er jo som når en Elvis-fan kommer til Graceland for for første gang. Den kirka har vært en del av livet og bevisstheten deres i over 20 år. Så det å plutselig stå der, faen, da blir det en slags halvreligiøs opplevelse. Jeg tror at for mange blackpackere så er det religiøse sentre i hjernen som blir aktivert når de kommer til disse stedene. Den mytologien og mystikken som er bygd opp i løpet av flere tiår er ganske massiv.

10 BLACKHEARTS - Greeks in NorwayI Bergen slipper de likevel ikke helt unna sin fraværende frontfigurs partitilhørighet.

— Det ble ganske heftig det intervjuet som vi ser litt av i filmen. Gitarist Sotiris i Naer Mataron bli jo presset på mange ting som mange synes er åpenbart, men han tviholder på at man skal skille mellom personlige meninger og holdninger og musikk. At blackmetal ikke handler om person-dyrking og individet. Vi lar jo ham få si det i filmen, så får publikum selv vurdere hvordan den koblingen skal være.

— Men du ser jo hvordan Sotiris reager når han møter Abbath fra Immortal backstage. Der sier han jo selv at han idoliserer Abbath, så det er sikkert mange som vil oppfatte ham som ikke helt troverdig.

Til syvende og sist er det lavmælte Sina som blir stående som filmens viktigste karakter. 

— Det var veldig rart å plutselig se ham i Oslo. Der står han med en øl i hånda og rundt ham er det tusen mann som står og roper på Satan. Det må ha vært veldig spesielt for ham, som aldri har vært på en konsert før. Jeg delte gleden og entusiasmen hans. Jeg var like nervøs som ham før konserten og nesten like nedbrutt når moroa var over og han skulle hjem igjen. Han lovte å ta kontakt når han var hjemme, og det var noen utrolig lange timer å vente før han ga livstegn fra seg. Han sa selv at han var forberedt på å bli arrestert på flyplassen når han landet.

Og tilbake til 2016

Sina ble ikke arrestert, men det tok likevel ikke lang tid før Falch så seg nødt til å prøve å få musikeren ut av Iran igjen.

— Han mottok skriftlige trusler mens han var der. Vi visste at det var farlig at han reiste hjem i det hele tatt. Når truslene kom på toppen tenkte vi at dette må vi få gjort noe med. Det var da samarbeidet med organisasjonen Safemuse kom i gang, og det var de som fikk ham til Norge. Safemuse gjør det samme for musikere som Fribyordningen gjør for forfattere. Safemuse skaffer visum og opphold for artister.

04 BLACKHEARTS - Sina arrive in NorwaySina befinner seg fortsatt i Trøndelag, men har ingen garantier for at han får bli.

— Han lever fortsatt på UDIs nåde. Han har ikke fått permanent oppholdstillatelse, men har artistvisum. Dette er tidsbegrenset og temmelig sårbart. Det er ufortjent mye spenning, synes jeg. Han vil jo gjerne være her i Norge. Sina og jeg er enige om at han egentlig er en nordmann fanget i en iransk kropp. Men det er vanskelig å etablere seg når du ikke vet hvilken verdensdel du befinner deg i neste måned.

— Det er i hvert fall ikke noe å si på de artistiske utfoldelsene han får mulighet til i Norge. Han har spilt konserter fra Harstad til Vestfold. Spilt inn og gitt ut masse musikk, fått støtte fra Fond for utøvende kunstnere og har virkelig blomstret som artist etter at han kom hit. Uansett hva som skjer, kan han ikke dra tilbake til Iran og særlig ikke når filmen vår er ute. Jeg tror ikke Ayatollahen ser nyansene i de forskjellige karakterene.

Blackhearts er ikke den første, og helt sikkert ikke den siste, filmen om norsk svartmetall. Fra Hollywood rapporteres det blant annet at Ridley Scott skal produsere en spillefilm om det norske miljøet på starten av nittitallet.

— Vi hadde et dogme fra dag en. Vi skulle ikke lage en blackmetalfilm om det som har skjedd. Vi skulle lage en film om svartmetall anno 2016. Alt som blir skrevet, alt som blir gitt ut, alt folk får lese om norsk svartmetall handler om det som skjedde på starten av nittitallet. Det er de samme fjesene, de samme historiene om igjen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett det klippet fra TV2 med kirkespiret som brenner og velter.